– Oi, dette var…spesielt, sa jeg etter første munnfull. For det var litt spesielt. Nesten litt rart. Madammen nikket. – Men jeg klarer ikke å slutte å spise det, fortsatte jeg. For det var veldig godt også. På en rar måte. Madammen nikket igjen. Og ungene hadde forlatt bordet etter første øyekast. Men den rare salaten ble bare bedre og bedre for hvert tygg, og da tallerkenene var tomme, gikk både jeg og madammen og forsynte oss igjen. Så der har du det altså. En veldig rar og lite barnevennlig thaisalat som bare blir bedre og bedre. – Dette må vi ha igjen, sa jeg. Madammen nikket.
